For uinspirerte ex.phil.-sjeler

Eksamenstiden nærmer seg med stormskritt, og dersom du er som oss, er det kanskje ikke ex.phil. som har fått mest oppmerksomhet den siste tiden? Derfor tenkte vi det kunne være nyttig med en liten oppfriskning. Så her får du et lite innblikk i våre tanker om Platon, Sokrates, sofistene og absolutte sannheter.
——————————————————————————————————————–

VERDT Å MERKE SEG FØR DU BEGIR DEG UT I EX.PHIL.-LAND:
epistemologisk skeptisisme
      grunnleggende holdning om at sikker viten er uoppnåelig.
etisk relativisme
     hevder at kunnskap er relativ til kultur, samfunn og teori, og avviser etiske normers
     allmenngyldighet.
Platons og Sokrates’ syn
     det finnes absolutte sannheter uavhengig av mennesket.

AND HERE WE GO…
De første filosofene var naturfilosofer. De rettet først og fremst et kritisk blikk mot naturen, og forsøkte å “avmytologisere” den. Spørsmål om mennesket var et tema som lå utenfor deres interesseområde. Men dette endret seg radikalt på 400-tallet f.Kr., dette skiftet kalles den antroprosentriske vendingen. Her kommer Sokrates og sofistene inn. De var begge interessert i begrunnelsen av normer og moralregler, men svarene som de fant var ulike.

En av de første sofistene var Gorgias, og han la grunnlaget for skeptisismen. Han formulerte tre teser som viser hans mistro til menneskets muligheter for å skaffe seg sikker kunnskap om verden. Skepsisen legger han opp slik: 1) Ingenting eksisterer; 2) hvis noe eksisterer, vil vi ikke kunne få kunnskap om det; og 3) hvis vi kunne få kunnskap om det, ville vi ikke kunne meddele kunnskapen til andre. Her forsøker han å vise at vi ikke kan ha sikker viten om verden rundt oss. Dette er et uttrykk for den rådende skepsisen sofistene hadde mot naturfilosofene og muligheten mennesket har til å oppnå kunnskap om verden.

I likhet med Gorgias benekter Protagoras at noe eksisterer absolutt, men med en annen innfallsvinkel. Han er en anerkjent sofist, kjent for utsagnet “Mennesket er alle tings mål; det værende, at det er, og det ikke-værende, at det ikke er”. Dette uttrykker en generelt relativistisk posisjon, og kan tolkes som et argument for relativismen, der et opplevd objekt defineres av det subjektive sanseinntrykket til beskueren. Dette impliserer at ingenting eksisterer for seg selv i absolutt forstand, men er avhengig av og relativ til observatøren. Dette blir ofte eksemplifisert med setningen; X fremstår F for M, der X er objektet, F er en egenskap og M er observatøren. Merk at observatøren her kan tolkes som både enkeltindividet, større samfunnsgrupper/kulturer, eller hele menneskeheten som sådan. Førstnevnte blir kalt individbasert relativisme. Her bestemmer individet hva som er rett og galt, noe som kan bli både absurd og problematisk i enkelte tilfeller – for eksempel Kari synes det er greit å drepe Per, mens Per ikke synes det er greit at Kari dreper han. Hvem har da rett? Her har ikke Protagoras noe svar. Det andre er kulturrelativisme. Her er det kulturen/samfunnet som har bestemte standarder for hva som er rett og galt. Den sistnevnte er der menneskenaturen står i sentrum – relativisme uten kultur- og individrelativisme – men heller underbygget av biologi og vitenskap. Denne tolkningen er det nærmeste relativismen kommer synet til Platon og Sokrates. Her kan de i det minste enes om at det finnes absolutte sannheter innenfor menneskets domene.

Likevel er det et stykke unna Platon og Sokrates sitt synspunkt om at absolutte sannheter gjelder til og med uavhengig av mennesket. Sofistene er kjent for å ha drevet utsagnet til Protagoras til det ekstreme, der all sannhet, etikk og moral er relativt på alle plan. Disse ytterpunktene var definerende for den filosofiske konflikten mellom sofistene på den ene siden og Platon og Sokrates på den andre. Sofistene ble beskyldt for å utnytte kunnskap for sin egen vinning, mens de forkastet et høyere mål om sannhet. Synspunktet til sofistene om at alt er relativt stemmer overens med det individbaserte og kulturrelativistiske synet til Protagoras. Utsagnet ble logisk motbevist av Platon. Han antok at utsagnet var sant, dermed er utsagnet noe absolutt, og utsagnet kan da ikke være sant. For dersom alt er relativt, må også selve utsagnet “Alt er relativt” være relativt. Utsagnet er selvmotsigende og derfor usant.

Platon motbeviser her relativismen med et enkelt retorisk grep. Men medfører dette at det nødvendigvis må finnes en absolutt sannhet? Platon ønsker i hvert fall å indikere at det er tilfellet. For å underbygge synet sitt, innførte han idélæren – en teori om formene. Teorien påstår at det eksisterer en idéverden utenfor vår sanseverden, bebodd av arketypiske former eller idealformer av alle ting, som bord og stoler, samt konsepter, som rettferdighet og skjønnhet.

Idélæren er en form for teoretisk underbygging av Sokrates’ søkenetter begrepsdefinisjoner. Sokrates benyttet seg av dialogen for å lede sjelen til gjenerindring av ideene. Ved å stille de rette spørsmålene ga han forstanden innsikt til idéverdenen. Han beskrev seg selv som en “jordmor”. Slik en jordmor forløser barn, hjalp han samtalepartneren til å uttrykke egne tanker og ideer ved hjelp av spørsmålet, den sokratiske metode. For eksempel søker Sokrates en definisjon av rettferdighet ved å finne en allmenn karateristikk som favner alle enkelttilfellene. Også Platon tenker seg at idéen er noe allment, noe som vil være felles for alle enkelttillfeller. Idéene representerer det perfekte. Enkelttilfellene eksemplifiserer idéene mer eller mindre perfekt. En person kan være mer eller mindre god, en handling kan være mer eller mindre farlig, osv, men selve idéen som setter standarden er ikke annet enn perfekt – en absolutt sannhet.

Et mye brukt eksempel på dette er formen av en trekant. Alle mennesker fra alle kulturer antas også å ha en intuitiv forståelse av trekantens sanne form. Blir de bedt om å velge ut én av flere trekanter tegnet på et ark, vil de lett kunne enes om den mest perfekte av dem. Hvorfor er det slik? Platon tolker dette som en sterk indikasjon på at idéverdenen er reell, og at den perfekte idéen av en trekant er nødt til å eksistere som en absolutt sannhet uavhengig av menneskeheten. Det synes å være en forhastet konklusjon, ettersom en relativist kan svare at idéen av en trekant kun eksisterer relativt til mennesket. Hvordan kan man med sikkerhet si at dyr har den samme geometriske forståelsen? Hvis de oppfatter trekanter på en annen måte, hvordan skal vi avgjøre hva som er rett? Her går Platon i fellen til Protagoras, som vet bedre enn å anta at noe er absolutt ut ifra en menneskelig målestokk.

Platon og Sokrates påsto videre at menneskets sjel har evne til ren forstandsmessig innsikt uavhengig av sansene. Altså at alle mennesker innehar kunnskap uten å være klar over det. Av den grunn mente de at selvinnsikt er viktig. Denne kunnskapen kan kun tilegnes ved å ha innsikt i idéenes verden. For Platon hindrer sansene mennesket i å oppnå kunnskap via forstanden. Det er først når sjelen og forstanden frigjøres fra kroppen og sansene at vi kan oppnå full innsikt til idéenes verden. Han mener at den kunnskapen vi får av ting gjennom sansene ikke kan være objektiv og absolutt. Grunnen til dette er at sikker viten ikke kan misforstås.

Så som sansende mennesker er vi ikke i stand til å få sikker viten. Alt vi sanser kan enten være eller ikke være, det kan ha visse egenskaper eller ikke og det kan endres fra en tilstand til en annen. Men sikker viten, sier Platon, kan ikke endres. Han mener at det vi kan ha sikker viten om er formene, mens konkrete ting er det umulig å ha sikker viten om. På dette punktet kan det virke som om Platon og sofistene ikke er så uenige. Sofistene mener at viten eksisterer relativt for alle, og at vi derfor ikke kan ha sikker viten. Også Platon mener at vi ikke kan ha sikker viten om konkrete ting fordi sansene hindrer oss innsyn i idéenes verden. Ut i fra hvordan en tolker det, kan det Platon sier sees som at det vi mennesker erfarer vil være relativt til sansene våre, og vi kan derfor heller ikke få sikker viten om det. Men det er viktig å merke seg at Platon mener at ideene har en mer virkelig form for eksistens enn det konkrete vi omgir oss med. Det finnes et ideal i idéenes verden, men sansene hindrer forstanden i å fatte den. For sofistene dreier all viten seg om antakelser, mens Platon og Sokrates gjør antakelser i grader av viten hvor kun ideene er sikker viten.

Og hvis en antar at universet er noe som eksisterer fysisk uavhengig av individene i den, følger det som en direkte konsekvens at det også er nødt til å finnes absolutte sannheter for hvordan det er bygget opp, og at disse sannhetene er like uavhengige av beskueren som universet selv. Så lenge sofistene går god for at universet eksisterer uten deres subjektive erindring av den, kan de ikke hevde at universet og tingenes tilstand i den er relativt til beskueren. De kan bare hevde at det kan virke slik.

Hvis en videre antar at alle individer av mennesker i verden eksisterer hver for seg, må dette bety at de har sine egne subjektive oppfatninger. Verden har altså en begrenset mulighet til å sette standarden for ting som etikk og moral, og dette må alltid være relativt til mennesket. Så lenge Sokrates og Platon går god for at menneskeindivder eksisterer hver for seg, gir det ingen mening å blande inn universelle sannheter for hvordan de er ment å oppføre seg. Men de mener det finnes absolutte sannheter som gjelder hele universet uavhengig av mennesket, og da må de nødvendigvis også gjelde menneskene som lever i verden. Relativistene derimot mener at alt er relativt beskueren, altså finnes det ikke et objektivt univers.

Vi har sett at Sokrates og Platon stod i skarp motsetning til sofistene innenfor verdirelativisme og skeptisisme. Sokrates og Platon mente at det var mulig å få sikker innsikt i hva som er rett og galt i absolutt forstand, mens sofistene mente at alt var relativt sett utifra individ, kultur og samfunn. Vi mener at begge parters påstander kan mistolkes ut ifra hvilke sannheter man snakker om. For kan man tre sannheter som gjelder for mennesket nedover hodet til hele universet? Ved å drøfte de forskjellige utsagnene har vi vist at det er vanskelig å si om absolutte sannheter virkelig eksisterer. Sofistenes relativistiske syn fungerer ikke for det objektive univers, mens Platon og Sokrates syn fungerer dårlig for etikk og moral. Platon og Sokrates har gode utledninger for at det finnes absolutte sannheter i verden, men de klarer aldri å bevise at det finnes absolutte sannheter ved hjelp av sin argumentasjon. Så tilslutt vil de være enige med Gorgias om at det ikke kan bevises. Kunnskap er gjenerindring, så vi kan ikke bevise at idéene er uavhengig av tid og rom.

LITTERATURLISTE

Dybvig, D D & Dybvig M, 2004, Det tenkende mennesket, 2. utgave, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim

——————————————————————————————————————–
LYKKE TIL PÅ EKSAMEN!

Forsidebilde:  ‘Gutt som studerer

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s